adVEEENT!

Adventstida er i full gang. Folk stresser rundt og sitter oppe på Gløs til seine kvelden både lørdag og søndag. Jeg blir paff bare av tanken. For å si det mildt. Andre igjen sliter med å få pengene til å gå rundt til neste stipend, mens noen allerede har handlet julegaver siden i juni.  

Stakkars husmødre som må bake ørten og snørten sorter med diverse kakeskit som ingen noen gang egentlig hadde tenkt å smake på og som bare blir liggende i den nissebefengte boksen sin på hylla sammen med alle de andre og bli seige og ekle og gamle helt til de blir kastet med et sukk i slutten av februar en gang og mor tenker at sånne skal hun aldri bake igjen for de vil ingen ha men så baker hun dem likevel neste år også bare for å være helt sikker på at det blir jul det året og.

Desember er kort sagt mørk og fæl og kald og travel og stressende og usunn og dyr og masete. What's up with that lissom?

For min del driver jeg og psyker meg opp til min 5. (femte!!) juleferie på Rema 1000. Kan ikke si annet enn at jeg gleder meg stort. Savner å kjenne at ryggen blir helt skjev etter seks dager på rad i kassa. ELSKER alle de sure folkene som kjefter når lappen på hylla sier noe annet enn kasseapparatet. Beklager at jeg er til, men jeg trenger pengene.  

Men det var i grunnen ikke poenget.

Poenget er at adVENT ikke er preget av særlig mye venting akkurat. Det er et stress-prosjekt fra ende til annen. Sånn har det kanskje alltid vært. Kanskje vi nettopp er passive dukker i et spill styrt av kjøp og salg og kakebakst? Dypt forankret i tradisjon såklart. Lett.

Jeg tror jeg har oppdaget noe. Noe kontroversielt og radikalt noe. Det er det at advent faktisk betyr å ad-vente. Man skal vente på at noe som skal skje. VENTE!!! Hører du meg? Jeg merker det at i livet generelt så er det så lett å hele tiden løpe. Vi skal alltid være minst ett steg foran. For da har vi kontroll. Eller vi liker å tro at vi har det. Men noen ganger tror jeg at vi faktisk skal vente. At det kunne vært sunt.

Kanskje vi burde lage en kultur på det å vente? Det er de gode på i Afrika har jeg hørt. Men helt seriøst; å vente er et verb, og det krever en aktiv handling. Det er altså noe man må gjøre bevisst. 

Nå tenker du nok noe sånt som: "Ååå, så du er en av de derre HIST-studentene som bare leker seg"? Joda, mangt kan sies om HIST. Men ikke her. DET gidder jeg ikke. Og det er greit at dere tydeligvis trives så inni ganskauen godt oppe i lesesalen på Gløs. Not my problem. Jeg lever livet mitt læll.  

Hesten er ganske god på å leve bekymringsløst

Men noen ganger (og i mange flere tilfeller enn vi gjør nå), så tror jeg at vi kunne ha hatt godt av å lene oss litt tilbake. Alle mann. For ting skjer når de skjer, og ofte så bekymrer vi oss unødig. Vi er så innmari opptatte av å sikre oss, kare til oss. Alltid skal vi prestere. Dagen får liksom ikke mening om vi ikke har gjort minst fem forskjellige ting. Ihvertfall føler jeg det sånn. Men sannheten er at vi trenger å hvile. Vi trenger å bare kjenne at vi lever. En venn av meg sa en gang at han ikke føler at han lever. Så trist! Da er det på tide å gjøre noe. Eller ikke gjøre noe.

Fikk et fint vers av mamsen her en dag. Tenkte jeg ville dele det med dere, for det betyr mye for meg akkurat nå. Og en sånn oppmuntring har alle godt av.

Salme 27, 14:

Wait on the LORD: be of good courage, and he shall strengthen thine heart: 

wait, I say, on the LORD.