En kassadames bekjennelser

Jeg må nesten innrømme det. Noen ganger er det ålreit, noen ganger er det helt ålreit. Selv om jobben er relativt ensformig. Men faktisk – det kan være kjekt på Rema og.

Bip bip bip

Som en sang i mine ører. Fingre som fyker over tastene i det en agurk passerer rullebåndet. Vil du ha en pose? Du får ikke plass i lommene nei? Enig i at det er litt tungvint å måtte gå så mange ganger ja.. Hva med en kvittering? Nei vel, da legger jeg den i samlingen min sammen med alle de andre. Ja du kan spøke du! Ha det bra. God jul? Javisst, i like så.  

Kommunikasjon på høyt nivå. Ihvertfall de gangene kunden er i samme verden som du. For det er ikke alltid. Det blir tohudreogsjuesjufemti. Nei takk. Eeehh nei.. Vil du ha pose? Nei. Kor blir det av den posen?

Hallo i luken

Hva skjer med språket vårt? Kontrastene er store, og strilene sliter med å forstå en stakkars wannabe-trønder. Gu kå luddi! Je heiane så tidi! Det er jaggu meg ikke alltid lett å skjønne dem heller. Men jeg nekter å gi meg. Før føyde jeg meg til noe så nedrig som å si sjueSYV for å oppnå forståelse. Men no more! Såpass må de klare. Det er ikke alltid sju er det samme som tjue. Polakkene er greie. Jeg har nemlig knekt koden – når de sier noe uforståelig, så vil de mest sannsynlig ha et lebara kontantkort på hundre kroner. Det, eller den billigste røyken vi har.

10 overlevelsestips

Det er ikke til å unngå at det kan oppstå en og annen glipp. Når man sitter i åtte timer og drar tunge potetsekker bortover et bånd og sier hei-vil du ha pose – kvittering? sikkert tusen ganger, så er det ikke alltid like lett å trykke på de rette knappene. Som den gamle traveren jeg er, så har jeg kommet fram til noen strategier man bør kunne for å overleve i gamet.

1. 

   Her har jeg tilbragt sinnsykt mange timer!

   Lat som du skjønner alt kundene sier, selv om de mumler.
2. Det er bedre å le med på vitsene, enn å ikke gjøre det.
3. Snakk høyt og T Y D E L I G dersom vedkommende er over 60.
4. Legg de moselige (fagbegrep) tingene på siden av båndet. Hvis ikke blir det krig.
5. Smør på deg et tjukt lag med tålmodighet før du går på jobb. Og husk høflig-maska.
6. Si ja til alt sjefen ber deg om å gjøre. Selv om du skal gjøre 7 andre ting samtidig som du faktisk må sitte i kassa fordi køen strekker seg langt ned forbi isdiskene.
7. Sug på tyggisen. Tygging er fy-fy!
8. Si hei og jatt med – da blir dagen betraktelig mye hyggeligere.
9. Viktige verktøy man bør ha i lommen: penn, kniv, lipsyl, lackerol og vognåpner.
10. Gi aldri poser til eldre damer som ikke spør om det. Da risikerer du å få bank.

Undervurder aldri en kassadame!

Bak maska og uniformen sitter det trivelige og herlige jenter. Og gutter. Det er bare det at åtte timer fem dager i uka kan ta knekken på et hvert godt humør. Men på Rema er det godstemning. Samholdet i gjengen er godt, og vi har det gøy innimellom og. Jobben i seg selv er ikke så verst, man må faktisk kunne en hel del. Det finnes ikke begrensinger for hvor mange dumme spørsmål man kan få i løpet av en dag, og vitsene er tørrere enn knusk. Og får man sjangsen til å lempe banankasser er arbeidsdagen fullkommen.  

Ukas sang

Når jeg får en sang på hjernen så leker vi ikke. Da må den høres på. Ofte og høyt. Og gjerne ti ganger på rad.


Ukas sang er: "trommevirvel" Brandi Carlile - The Story.
Herlig sang av ei herlig dame. Hun synger den fra hjertet! Akkurat sånn vi liker det.


So this one goes out to all you lonely people som føler behovet for å gaule med, av diverse ulike årsaker så klart. Eller som bare vil høre litt godlyd;)

adVEEENT!

Adventstida er i full gang. Folk stresser rundt og sitter oppe på Gløs til seine kvelden både lørdag og søndag. Jeg blir paff bare av tanken. For å si det mildt. Andre igjen sliter med å få pengene til å gå rundt til neste stipend, mens noen allerede har handlet julegaver siden i juni.  

Stakkars husmødre som må bake ørten og snørten sorter med diverse kakeskit som ingen noen gang egentlig hadde tenkt å smake på og som bare blir liggende i den nissebefengte boksen sin på hylla sammen med alle de andre og bli seige og ekle og gamle helt til de blir kastet med et sukk i slutten av februar en gang og mor tenker at sånne skal hun aldri bake igjen for de vil ingen ha men så baker hun dem likevel neste år også bare for å være helt sikker på at det blir jul det året og.

Desember er kort sagt mørk og fæl og kald og travel og stressende og usunn og dyr og masete. What's up with that lissom?

For min del driver jeg og psyker meg opp til min 5. (femte!!) juleferie på Rema 1000. Kan ikke si annet enn at jeg gleder meg stort. Savner å kjenne at ryggen blir helt skjev etter seks dager på rad i kassa. ELSKER alle de sure folkene som kjefter når lappen på hylla sier noe annet enn kasseapparatet. Beklager at jeg er til, men jeg trenger pengene.  

Men det var i grunnen ikke poenget.

Poenget er at adVENT ikke er preget av særlig mye venting akkurat. Det er et stress-prosjekt fra ende til annen. Sånn har det kanskje alltid vært. Kanskje vi nettopp er passive dukker i et spill styrt av kjøp og salg og kakebakst? Dypt forankret i tradisjon såklart. Lett.

Jeg tror jeg har oppdaget noe. Noe kontroversielt og radikalt noe. Det er det at advent faktisk betyr å ad-vente. Man skal vente på at noe som skal skje. VENTE!!! Hører du meg? Jeg merker det at i livet generelt så er det så lett å hele tiden løpe. Vi skal alltid være minst ett steg foran. For da har vi kontroll. Eller vi liker å tro at vi har det. Men noen ganger tror jeg at vi faktisk skal vente. At det kunne vært sunt.

Kanskje vi burde lage en kultur på det å vente? Det er de gode på i Afrika har jeg hørt. Men helt seriøst; å vente er et verb, og det krever en aktiv handling. Det er altså noe man må gjøre bevisst. 

Nå tenker du nok noe sånt som: "Ååå, så du er en av de derre HIST-studentene som bare leker seg"? Joda, mangt kan sies om HIST. Men ikke her. DET gidder jeg ikke. Og det er greit at dere tydeligvis trives så inni ganskauen godt oppe i lesesalen på Gløs. Not my problem. Jeg lever livet mitt læll.  

Hesten er ganske god på å leve bekymringsløst

Men noen ganger (og i mange flere tilfeller enn vi gjør nå), så tror jeg at vi kunne ha hatt godt av å lene oss litt tilbake. Alle mann. For ting skjer når de skjer, og ofte så bekymrer vi oss unødig. Vi er så innmari opptatte av å sikre oss, kare til oss. Alltid skal vi prestere. Dagen får liksom ikke mening om vi ikke har gjort minst fem forskjellige ting. Ihvertfall føler jeg det sånn. Men sannheten er at vi trenger å hvile. Vi trenger å bare kjenne at vi lever. En venn av meg sa en gang at han ikke føler at han lever. Så trist! Da er det på tide å gjøre noe. Eller ikke gjøre noe.

Fikk et fint vers av mamsen her en dag. Tenkte jeg ville dele det med dere, for det betyr mye for meg akkurat nå. Og en sånn oppmuntring har alle godt av.

Salme 27, 14:

Wait on the LORD: be of good courage, and he shall strengthen thine heart: 

wait, I say, on the LORD.

 

I'm in!

Hvorfor blogge?

Ååååååååååå nå har jeg bæsja på leggen. For det jo bare så tragisk å blogge. Brette ut om livet sitt på den måten. Oppmerksomhetsyke personer som foretrekker å leve livet gjennom dataskjermen.

Men DU VERDEN så gøy! Tenk å få skrive om akkurat det som faller meg inn. Skolen begrenser meg til å skrive mindre fantasifulle oppgaver om muligheter og begrensinger innen norsk trygdelovgivning. Og sånt blir man sprø av. For jeg liker å skrive. Men da må det bli på mine premisser. Det skal det bli.

SÅ: jeg blogger ikke for at alle andre skal bli målløse av mine spekulative tanker og dyptgående refleksjonsnotater. Jeg tenker å teste et mye omtalt konsept, av den enkle grunn å få lov til å utfolde meg. Og så begynner jeg å bli way to old for hestebloggen min. Jeg kan høre at du ler! Men jeg er ikke så mye fjortis som jeg kan se ut som. Glimte te inniblandt læll sjø, som ei god venninne av meg ville ha sagt det.  

Hvorfor lese?

Du tror kanskje jeg er spesielt glup du? Eller kanskje livet mitt virker så spennende fra utsiden? Du skulle bare visst! Men makan til kompleks jente skal du kanskje ikke lete så lenge etter. Eller joda. Dette er med andre ord en sjelden mulighet til å lese sånt som du sikkert kunne ha lest i andre blogger. Oooh at du ikke danser rundt deg selv right now.

Kall aldri en spade for god fisk

A confession: my mama tells me I'm special. Og det er jeg faktisk. Helt unik. Sånn som ingen andre er. Det er meg lissom. Hvis ikke det gir god nok grunn til både å blogge og lese, så vet ikke jeg. Da må vi lenger ut på landet. Og der kan man også trives i grunnen.

Eehh så jadda.. så neida! Dette blir godstemning.

Jeg har masse smarte og mindre smarte idèer til artige blogger i nærmeste framtid. Har du ikke eksamen før jul du, tenker du kanskje? Niks! That's why.

Oppsummering: inniblandt.blogspot.com er bloggen for deg som ikke gidder å følge med hver dag. For dette blir sporadisk, alt etter som jeg føler det for godt å skrive noe lurt. Eller muligens poste et bilde. Og så kan det være jeg kliner til med en sang eller to og. Sånn inniblandt.