Gjee dåkkar!

Vet ikke om det er en kollektiv sammensvergelse dere har stelt i stand, men de siste ukene er det mange som har kommentert at de liker bloggen min. Ikke bare på facebook, men face to face og. Jeg har slitt litt med bloggelysten i høst (emm, mulig dere har merket det?) og har ikke orket å ta helt stilling til at den finnes. Men når så mange faktisk sier at de leser den, så blir jeg glad. I hjarterota og sånn. Det er ikke det at jeg er beit for ting å skrive om, livet mitt er faktisk særdeles innholdsrikt og engasjerende om dagen. Spør meg om jobben min, og jeg prater gjerne en time på både inn-og utpust.


I skrivende stund sitter jeg faktisk i et fremmed hus i en fremmed seng med en roooosa pc, som også er nokså fremmed. Hun jeg er på besøk hos observerer griser i et fjøs, og jeg er overlatt til meg selv. Digg! Har vært omgitt av 300 mennesker til alle døgnets tider de siste dagene, så dette er fiiint. Godt å plugge i musikk på øret og bare være. Og tenke så klart. Det har vært en god helg på mange måter. Jeg har vært i Hurdal igjen, og det i seg selv er en trivselsfaktor! Godt å se mennesker som jeg har delt så mye med, som har betydd så mye for meg og den jeg er. For det vil jeg ikke legg skjul på; jeg hadde aldri vært den jeg er, hadde det ikke vært for årene på Verket. Så takk skal dere ha :)


Det å komme tilbake til et sted hvor man har opplevd så mye, er rimelig spesielt. Og verdifullt. For det bekrefter og minner meg på det jeg står for. At jeg vet hvem jeg er, og hvem jeg ønsker å være. At det er avgjørende å ha gode folk rundt seg. At jeg er bra og at Gud har større planer for meg enn jeg har selv. Og ikke minst; jeg er usannsynlig priviligert som får ha det så bra!


Mål for resten av høsten: investere i gode folk som jeg kan dele liv med og tillate meg selv å drømme!