Ukas sang er en svenske

Kan du tro det? Denne uka er det en svenske som leker rundt i hodet mitt. Ihvertfall sangen hennes. Enda verre ble det da jeg tidligere i dag oppdaget at hun er en Idol-vinner! En svensk Idol-vinner; kan man synke dypere? Mine år i Trøndelag har overbevist meg: ja, det er meget mulig. Er du i tvil - ta deg en tur innom en trønderfest så fort som mulig.

Hva er det egentlig som kvalifiserer en sang til å bli utnevnt til ukas sang? Det er tross alt en gjev tittel!
Tja, det eneste kravet er at jeg må ha hatt den nærmest uforstyrret på hjernen i mer enn 3 dager. Enkelt og greit. Og så må det være en sang som jeg hører alt for mye på. Hvis min kjære samboer ser stygt på meg og himler med øynene er den kvalifisert.

Så kos dere med Tove Styrke - White Light Moment. Teksten er ikke så innholdsrik at det gjør noe, men den er fengende nok for meg. Og hvem ønsker seg ikke et øyeblikk med hvitt lys som bare lyser opp noe helt uventet? Oppbrukt eller overfladisk - jeg kjøper'e!

Keep on Walking

I dag gidder jeg ikke å være så fin på det. Jeg fikk bare lyst til å blogge.  

Kjære dagbok, hva har jeg gjort i dag? Det første jeg kan huske er at jeg sov lenge. Hvorfor sov jeg lenge? Fordi jeg satt i timesvis på Chocko Bocko og observerte folk som kastet mandariner på hverandre. Klementiner. Gøy var det uansett.

Hva mer? Å nei du. Jeg er ikke den som utleverer meg så lett. Eller jo. Men det er på en måte det jeg er prinsipielt imot. Ihvertfall på nettet. Spør og du vil raskt oppdage at du har puttet på en femmer. Men den slags tar seg ikke ut her.

tatt i farta

Dagene går. Nesten bokstavlig talt. For det er det jeg driver med om dagen – jeg går. Til skolen til bilen til bussen til stallen til ikea til Salem og hjem igjen. Det er godt å tenke når man går. Tankene får fart på seg og ender gjerne ut i noe lurt og konstruktivt også. Det skal man ikke kimse av som noen en gang sa. Nå vet jeg at gummistøvlene mine er litt trange og at den røde jakken min tåler vann riktig så godt. Dessuten har jeg radio på mobilen.

Noen ganger slår det meg at vi mennesker er dumme. DUMME!? sier du kanskje. Kanskje du roper det ut der du sitter. For nå våkner den indre kverulanten som har ligget der lenge, rett under overflaten. Latent som bare det. Triggerpunkt. Du er dum.  

Time has come. Til å bygge opp under påstanden mener jeg. For hvor mange personer har du sett skli på isen den siste uka? Det kan umulig være få. Du trekker på smilebåndet og lager en fin sirkel rundt vedkommende som spreller rundt og blir både våt og skitten og ydmyket og for sen til bussen mens du tenker at noen kanskje burde ha strødd. Og så går du videre. Hva skjedde med en hjelpende hånd? Jeg glemte den hjemme.

En dag sitter du der med barten i postkassa. Da er det for seint å angre.

Seinest i går spaserte jeg rett forbi. Rett forbi noen som prøvde å dytte en bil ut fra den fine gropen noen hadde parkert den i. Jeg som er så sterk hadde nok løftet den rett opp på veien med lillefingeren. Stakkars meg den dagen traktoren min kjører seg fast. Da kommer alle til å le.

Men jeg kan få dem til å se min vei på andre måter. Dagens høydepunkt var da jeg kidnappet et juletre. Eller, teknisk sett var det et forlatt juletre. Noen hadde kjøpt det for en flust med penger. Ikke det at penger er synonymt med lykke, men juletreet fikk en lykkelig tid i sitt nye hjem. Det strålte som bare et juletre kan på julaften. Helt til fosterforeldrene brått og plutselig bestemte seg for å kaste det på dør. De ombestemte seg. Sånn helt uten videre. Det ble ført avgårde med vann og vind som en annen hjemløs tulling, og tenkte nok i sitt stille sinn at nå går det mot slutten. Juletreet, som ikke var fullt så julete lengre, la seg ned for å vansmekte i en dam (tog du an?).  

utsikten i Pajeroen er det ikke noe å si på

Her tar historien en artig vending – for det lille treet ble sett av ei lita jente i gummistøvler og rød jakke. Med Kayzers på øret smiler hun fornøyd for seg selv, ja – hun ler faktisk av sin egen humor. Og hun tar treet i luggen og sleper det med seg gjennom halve Klæbuveien. Idet radioen switcher over til The Beatles med Lucy in the Sky, ligger treet i baggasjerommet på en heller slunken gammel Pajero. Jenta smiler fornøyd til den eldre karen som står på trappa og bivåner det hele med røyken i kjeften.  

det er også ganske kult å kjøre snøscooter

Her nærmer vi oss sakens kjerne. Det er mange måter å bli sett på. En av dem er å gjøre ting andre ikke forventer at du vil gjøre. Kanskje ting som er litt utenfor det som defineres som normalt og anstendig. Det gir umiddelbare resultater. Om de smiler annerkjennende er en annen sak.

Og det at den lille edelgrana nå blir spist levende av en glupsk hest er ihvertfall en annen sak.

Sa jeg forresten at jeg så seks rådyr i dag? Kult sier du? Ja, det er kult. Nesten like kult som å ri halvannen time i pissregn og slaps.  

Okei, jeg kunne fortsatt i en evighet. Dagen er ennå ung. Men jeg har så lyst til å legge ut noen bilder fra forrige helg. Da gjør jeg det. Det er herlig å være herre over sin egen blogg.

So long blogg – keep on walking

Hunden i mitt liv

Jadda, her kommer den! Bloggen med masse hjerter. Lot's of love. And flowers in the morning. Kanskje jeg skal legge på litt rosafarge på skriften og? For makan til fjortisblogg er det ikke sikkert du kommer til å få lese igjen. Ikke på denne bloggen ihvertfall. Eller - en kan egentlig aldri vite sånt. Time will show som de sier. For jeg har mine øyblikk.

Chanty er en god lytter<3

Chanty aka andy aka bolla aka snotsen aka glomme jei aka LASSIE<3 er nemlig tidenes hund! Hun fortjener en egen blogg. For det er ikke alle som er tidenes hund sånn uten videre. Kan bare innrømme det med en gang: jeg savner å ha en lodden liten Lassie ved min side når jeg legger meg om kvelden. Og ingenting kan sammenlignes med å bli vekket av en våt snute som akkurat har vært ute i regnet. Jeg har heller aldri noensinne møtt en hund som prater og forstår så mye.



Lassien min er finere enn din!

Foto: Andreas Foldnes Fiske

Så det så! Hun har lang pels som ofte er full av rusk og rask etter en tur i marka. Av og til røyter hun littegranne. Nesten så man ikke merker det. Hun bjeffer så du blir ør helt inn til margen. Takk og lov at vi har henne, hvis ikke hadde sikkert ENDA flere lagt søndagsturen forbi huset vårt. Hun er sta som bare søren, med et blikk som sier ikke prøv å gå en annen vei enn det jeg vil. JEG skal nemlig DENNE veien!

Og den kanskje viktigste egenskapen hennes; underholde hele familien. Det sistnevnte er fulltidsjobben hennes. Kjeder du deg så mye at du leser avisen? Ikke no'problem - Lassie kommer svevende gjennom avisen så ansiktet til Stoltenberg revner i både to og tre biter. Og skulle det være noen som kommer sliten og energiløs hjem fra jobb? Da er det bare å løpe alt du har etter ullsokken du hadde planlagt å ta på deg. Hvor mange ganger vi har rundet stuebordet tror jeg ikke det er verdt å gjette på en gang.


Sauehund i ullkær
That's my dog. Eller familien sin da. Min kjære bror har laget en vakker film - Lassie in the snow. Det blir ikke mer idyllisk enn dette! Skal ikke legge skjul på at man kan begynne å grine av sånt. Som Cat Stevens sier det så fint: I Love My Dog<3